MITT HESTELIV, PÅ GODT OG VONDT – DEL 2

IMG_0215

Jo, plutselig fant jeg meg selv, 14 år gammel, i Drøbak. I Drøbak lå, på den tiden, Norges flotteste ridesenter. Og jeg var der hver dag, hvert ledige øyeblikk jeg kunne. Jeg feiet stallgulv, hjalp til med å fôre, strigle og hva jeg nå kunne få lov til. Jeg begynte på rideskolen, og jeg red på Gastong og Cæsar, og jeg fikk Cæsar til å gå på tøylen- det var det ikke mange som fikk til! Og så ble jeg hestepasser for Connie Lorentzen og Schwoll.

( Del 1 er HER forresten )

Connie var på den tiden en av de beste dressurryttere i Norge, og jeg var med på stevner både i inn- og utland. Og jeg pusset utstyr, og jeg pusset hest og jeg gledet meg over alt. Venner fikk jeg også i stallen, der er det bra folk- sånn er det bare. Unger blir bra folk når man driver med hest! Og så red jeg på tur! Jeg red på tur én til to ganger i uka, og da var det fett når man red på en Grand Prix hest, da kan man ri fri trav nemlig og øve på sitte ned! Det er som å fly over bakken… Jeg drømte om at jeg var dressurytter.

Connie var kul, og hun var snill. Hun var en som lot hester være hester og så nytten i det mentale i la hestene gå andre steder enn bare rundt og rundt i en sandkasse. Og hun banna og hun sa hva hun mente. Og hun passet på meg.

Jeg husker en av turene våre og Schwoll bestemte seg for å ikke gidde å gå mer. Det gjorde han ofte, og så rygget han. Tror faktisk han kunne ha rygget hele veien hjem, men trikset var å hoppe av og leie han tre meter og så hoppe opp igjen. Fordi da hadde han glemt hvorfor han hadde begynt med det i første omgang.

Men denne gangen hadde han tenkt ut ett et helt eget triks, og det var å spinne rundt 180 grader og stikke av, og løpe hjem. Og jeg, jeg holdt fast som om livet sto på spill, og jeg løp. Fordi livet sto faktisk på spill. Jeg hadde ikke tenkt til å slippe- han skulle nemlig avsted å gå NM eller noe sånt kjempe viktig noe to dager etter. Men Schwoll kunne også fri galopp, eller galopphest galopp og jeg tryna og så rumpa hans forsvinne i det fjerne. Når jeg kom hjem til stallen var han ikke kommet hjem, tenkte jeg at jeg skulle dø. Ikke bare fordi jeg hadde løpt hele veien og ikke hadde mer pust igjen. Hvordan skulle jeg forklare dette for Connie? “Har du det bra?”, spurte hun når jeg ringte og sa hva som hadde skjedd. “Ja…”, svarte jeg. “Så få noen til å kjøre tilbake der du kom fra, så dukker han nok opp skal du se… ”

Og ganske riktig, rundt hjørnet, midt på landeveien, kom Schwoll i fri skritt og tok med seg et gress strå nå han kunne. Med 50 biler bak seg i kø.

IMG_0216

Etterhvert som tiden gikk, og tidene endret seg, så kom Nina Bråthen og tok over stedet. Og dressurrytterene mer eller mindre flyktet. Connie overtok driften av Tanum Ridesenter og jeg ble med. I noen måneder bodde jeg på låven, og så sa det stopp.

Det skjedde egentlig ikke noe spesielt. Ikke noe negativt som gjorde at jeg ikke gadd mer. Det sa bare stopp. Jeg tror, ved tilbakeblikk, at det  var fordi jeg ikke kom videre- og det gjorde meg trist. Dypt i ryggmargen. Det gjorde meg veldig trist at jeg ikke fikk ri skikkelig, at jeg ikke fikk mer ut av min drøm og lidenskap. At jeg ikke ble god. At jeg ikke hadde noe som var mitt eget. Jeg hadde ikke lenger hesteplakater på veggene, jeg galopperte ikke lenger hver gang jeg fortet meg og jeg oppsøkte ikke hester hver gang jeg fikk mulighet. Jeg sluttet å drømme. Og så kastet jeg inn håndkledet.

Jeg tror det skjer noe med en, når man virkelig ønsker og drømmer, og de faktisk ikke kan realiseres. Du lever på duften og lydene, men når selve følelsen av selvrealisering og mestring aldri kommer- hvor lenge holder man da ut? Jeg måtte ta et valg, og valget ble å gå en annen vei…

De veien ble lang, fordi den gikk jeg i tolv år. Tolv år med en og annen hestefilm, klappe en hest av og til når man syklet forbi et jorde. Leve på bilder i album, og noen gode historier og minner. Og et savn som bare ble lagt brakk.

Mye skjedde på de årene, og så- fast forward, møtte jeg Kristian. Vi bodde 6 år i Spania, fikk to barn og så flyttet vi hit. Til mitt kjære Danmark. Og der møtte jeg Victor… Og hele mitt liv ble fullendt.

Fortsettelse følger ♥︎

4 Comments

  1. Så skjønt å lese, og HVOR jeg kjenner meg igjen! Er utrolig spent på fortsettelsen, nesten så jeg håper den kan gi meg løsningen på hvordan å komme meg tilbake på hesteryggen igjen, hehe 🙂 Ha en fin uke

    1. Det håper jeg den kan!! Alt løser seg, enten ved tilfeldigheter eller en god dose pågangsmot, og at vi aldri gir opp! 🙂 God uke til deg også 🙂

  2. ah, Schwoll, verdens beste Schwoll <3 Jeg var din arvtaker, red han i mange år på Tanum. Mange mange gode minner med han, og Connie også. Når jeg leser dette kjenner jeg at jeg savner han ennå 🙂 Selv når han rygget grøfter 😛

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *