SLIK ER DET Å ELSKE EN HEST

Jeg tror vi ble født med det. En slags medfødt defekt, en hjertelidelse. Kanskje man burde teste alle nyfødte for det på en eller annen måte, fordi så vil alle foreldre være bedre utrustet til årene som kommer.

Langt de fleste av oss fikk det ikke inn med morsmelken, og var ikke rundt hester fra den dagen vi kom hjem fra sykehuset helt klare med luktesansene. Men etterhvert når vi ble mer bevisste, så la vi merke til de overalt. I barnebøkene, fra bilviduene eller på tv og vi visste det med sjelen hva dette var. Og det var så enkelt å føle på denne kjærligheten vi hadde for disse magiske og kraftfulle dyrene.

Fantasien og dagdrømmene tok oss langt. Vi hang plakater opp på veggene og gav hestene navn, vi tok de inn og ut av stallene, sadlet opp og pusset, vi red de rundt på gårdsplassen i galopp, og elsket følelsen av vinden i håret eller joggeskoene som lagde rytmen i grusen. Kanskje det var en magisk drømmehest, som lærte oss det vi kunne og visste da?

Så kom tiden for det første møtet, den første berøring. Den første varme pusten i ansiktet. Kanskje de små armene våre flakset løs i begeistring som for å signalisere at vi var klare til å fly, og hesten ble kanskje skremt av det. Det var liksom da den første spiren grodde opp fra bakken, og det var den aller første gangen en hest tilgav oss, som den ville gjøre til evig tid. Fordi akkurat den hesten visste hva som la i våre kort, i vår fremtid- og den hadde like mye tilgivelse som vi hadde kjærlighet i våre små, bankende hjerter.

Noen av oss var de aller heldigste og fikk sitte på ryggen av en hest i en eller annen fornøylesespark. Og legg merke til én ting- fra det øyeblikket så landet føttene våre egentlig aldri på jorden igjen. Og det var en slags egotripp derfra, fordi behovet for å være akkurat der, finnes det ikke ord nok til å beskrive. Og så kom tårene. Det ble til en fast rutine, tårene sprutet hver gang vi ble halt ned og hylene var ikke desto mindre dramatiske. De andre mødrene, som også var hestejenter, nikket i forståelse og ingen medfølelse kunne skimtes, det var jo sånn det var. De hadde jo vært sånn selv…

En dag åpnet himmelens porter seg opp, og vi fikk ha ansvar for vår første hest. Noen av de heldigste fikk sin helt egen. Det var det samme. Nesene var begravd i stri man eller varme ulltepper og man kunne erkjenne at denne avhengiheten faktisk hadde en lukt. Og man fikk merke på kroppen også for første gang, at det å elske hester kom til å bli komplisert.

Vi tok ut vår fryktløshet og plasserte den i en sal med beina godt spent ned i stigbøylene. Kjærligheten for hestene var like sterk som den var for ungdomsforelskelsen. Vi skulle gjøre alt på en gang. Og hestene tolererte oss, selv om vi gikk på både den ene og den andre smellen. Noen hester ristet mentalt på hodet av oss, og noen bukket våre egoer rett i bakken. Dette var noen av de viktigste årene, det var de som gav deg karakter. Vi forsøkte ulike lederstiler i salen, og med stor variasjon innefor hva som lykkes. Vi lærte oss meningen med å gå på trynet og så karre oss opp igjen. Vi lærte at arroganse og egoisme ikke gjorde oss til gode ryttere, men sympati og tålmodighet vant premiene. Vi lærte å ikke gi opp, men bruke tiden fornuftig.

Det er ikke en eneste som ikke kjenner til dette her heller. Prioriteringen av tid og penger. Det å finne en form for likevekt, der alt henger sammen. Det med å få hestene passet inn i livene med det sosiale og med familie, en egen post som skulle passes inn. Det å komme til å balansere det andre anså som en fantasiverden.

Etterhvert var det noen av oss som gjorde en slags retrett, da karriere eller barn banket på døren. Og innen vi hadde fått samlet livene våre og gjort en opptelling av eventene det siste tiåret, så var foreldre, tanter og onkler blitt gamle. Det eneste som fortsatt var det samme, var kjærligheten for hestene, selv når det virket umulig.

Noen av oss sluttet helt. Men de har fortsatt sterke minner som får tårene til å velle opp, og følelsene vil aldri slippe taket. De er der for alltid. Det er mange bevis på våre kropper at vi har smakt på bakken, selv om hjerne vår har glemt smerten. Og med alderdom og familie kommer det også et større behov for å være trygg. Sånn er det, ikke noe vits å beklage eller bortforklare det heller, selv om vi prøver alt vi kan.

Men på samme tid, så kjenner du hvor sterk denne kjærligheten har gjort deg. Så sterk at du kan stå imot alt som dette livet kaster imot deg. Sterk nok til å si farvel til gamle partnere, for så å starte frisk med nye. Hestene har lært oss livets viktigste lekser, og det er de som overgår alt som er overfladisk: tålmodighet og styrke, kreativitet og forpliktelse, kjærlighet og samarbeid.

Vi har en arv vi må føre videre. Etter alle de trælene i hendene og neglsprett om vinteren, brukne ben og hjernerystelser. Etter alle de turene vi trodde handlet om oss, har vi lært oss å bry oss om andre og sette andres liv og behov over våre egne. Og nå som vi ikke er så egoistiske lenger, er det en jobb vi har å gjøre. Vi må fortelle dette videre til de andre, hestegale barna, som trenger oss til å trekke de rundene i ridehallen eller i den fornøyelsesparken. Vi må nikke oppmuntrende og bekreftende til moren, med den hysteriske ungen som ikke vil ned. Kanskje har du til og med stallplass eller hjerterom for en gammel, avdanket ridehest. En som noen hadde gitt opp, og som kan møte dine behov for en tur i skogen, eller bare til å begrave ansiktet i en velduftende, stri man. Kanskje du bruker, denne spesielle indre stemmen til å passe på og snakke for de som ikke blir behandlet rettferdig og trenger redning, akkurat som du selv kanskje trengte en gang…

Og når vi en dag blir gamle og grå, og dette livslange behovet nesten er fullendt, så gir det oss muligheten til å lene seg tilbake å nyte alle øyeblikkene. Huske magien. Og du vet at den beste delen av det mennesket du har blitt til, var en gave fra hesten. Kanske det var akkurat det den hesten så, den du skremte da du flakset med armene og ville fly.

IMG_5077

Del gjerne…

3 Comments

  1. Veronica S

    Og der kom tårene en helt vanlig torsdag <3 nydelig skrevet og kjenner følelsen!!

  2. Vakkert skrevet ❤️
    Ble veldig rørt av teksten. Jeg måtte desverre si farvel til min beste venn gjennom over 13 år for to uker siden. Hun ble 21 år, så det er jo respektabel alder for en spranghest, men fy søren så trist alikevell… Hun var ikke min egen på pairet de siste 1,5 årene, men jeg var heldig og fikk stelle henne flere ganger i uken. Super løsning når økonomien ikke strakk til så jeg ikke kunne ha henne selv.

    Nå jeg vet ikke helt hva min heste fremtid bringer. Jeg vet ikke om jeg er klar for å begynne å stelle noen ny. Aner ikke hvem det skulle være isåfall. Foreløpig orker jeg ikke tanken på ny hest, men jeg går jo utifra at behovet melder seg etterhvert. Teksten din fikk meg til å smile og tenke tilbake på alle de gode minnene fra jeg begynte på ponniskole. Det var virkelig en drøm som gikk i oppfyllelse.

    Huff, nå ble det mye skriverier her, men slik er det vel ofte med oss hestefolk 😉

  3. Åh, her kjente jeg meg godt igjen!
    Denne må jeg dele 🙂
    Jeg er så heldig å ha fått plukket opp heste livet igjen etter at jeg ble voksen og fikk barn, og nå er eldstemann med med og -Fantastisk når man kan dele det med barna 😀

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *