På gjensyn, Cleo og Balou…

16839331_10158185285880487_379024447_n

Det er ikke farvel, men på gjensyn. Like vondt og trist for det…

Tiden har kommet for å sette en strek, et punktum. Og det betyr å dele med dere, hvilken avgjørelse jeg har tatt og hvordan ting ser ut for tiden. Og det er jo ikke rent lite heller!

For noen måneder tilbake tok jeg den vanskelig avgjørelsen, å gi fra meg hestene. Akkurat det jeg var mest redd for, når vi skulle flytte fra Danmark, skjedde. Jeg innså at det er umulig for meg å drive med hest på samme nivå her, som der. Det er utrolig mange faktorer som har spilt inn. Alt fra økonomi, kompetanse, avstander, tid, miljø osv. Da jeg hadde tre hester der, betalte jeg omkring 10.000 i måneden for alle sammen PER MÅNED!! Og da snakker jeg oppstalling med full pensjon, undervisning og stevner. For å drive aktivt her må man vel, pluss/minus, ut med det for én enkelt hest. Hvis du er heldig!

Jeg har ridd for både landslagsryttere og 7 års utdannede beridere i Danmark alle årene, så beklager å si det-jeg har blitt ekstremt kresen. Når det er sagt, tror jeg at det å finne en underviser handler like mye om å finne en som kan formidle og som har et godt øye og god kjemi med både deg som rytter såvel som hest. Ikke nødvendigvis en skikkelig berider utdannelse. Jeg er sikker på det finnes mange av de. Men så langt kom jeg heller ikke… (Og det er ikke det samme å kalle seg selv berider i Norge etter kurs her til lands, som i Tyskland eller Danmark. NOT THE SAME!!!)

I Danmark, kunne jeg reise på stevne hver helg hvis jeg ville, hvor avstanden til det som lå lengst vekk ville vært på omkring 3 timer. Driver du med hest i Norge vet du at det ikke er på samme måte. Og her kommer selvsagt også tid inn. Jeg har to barn, full jobb og jeg ble skilt. Resten sier nesten seg selv.

Det har vært en veldig tung prosess, men jeg innså at å selge var utelukket. Ihvertfall i første omgang. Så jeg brukte LANG tid på å søke etter fôrryttere. Først ønsket jeg å ha de der jeg har hatt de, men det tok fortsatt for mye tid og Røyken er langt i fra verdens navle. Pluss at jeg ønsket at noen skulle ta i bruk Cleo og Balou sin kapasitet. Ikke minst fordi jeg ble lei meg av å se de to gå i løsdriften dag ut og dag inn uten å gjøre noe. Tipper de dreit i det, de synes livet var helt vidunderlig de!! Men i mine øyne, og slik jeg kjenner de, så trives de i aktivitet. Og jeg har alltid merket gleden fra de når vi har trent og de har vært i form. Så da falt valget på to forskjellige jenter, fra to forskjellige steder, i hver sin alder og på hvert sitt nivå. Som begge to passer perfekt til hver sin hest. Og jeg er ekstremt glad for å kunne bidra til at to satsende jenter, kan få to så fine hester å ri på. Skulle ønske jeg hadde hatt den muligheten når jeg var ung!

Så sånn er ståa! Jeg har veldig lyst til å dele mer om hvor de er og vise bilder og fortelle mer, men det får blir neste gang. Ble mye her også, etter så lang tid!! Ikke minst må jeg fortelle om hvordan det går med gutta, Calle og Cash, som jo etterhver er begynt å bli store, flotte karer!

Men ja,  det betyr vel på en måte slutten for Hestebloggeren!? Det kommer selvsagt ikke til å bli fritt for hest, hest er jo tross alt fortsatt best, men jeg får se hva slags vending denne bloggen tar og om jeg overhode har noe annet å by på som blogger når heste-livet blir lagt på hylla. Engasjementet for hest forsvinner nå ihvertfall aldri! Kanskje det bare er på tide med noe nytt, alt endrer seg. På godt og vondt!

Håper dere har en fortsatt nydelig søndag! Og har du spørsmål, så fyr løs ♥︎

SLIK ER DET Å ELSKE EN HEST

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *