HVA ER DET DU LØPER FRA?

Som barn løp jeg hele tiden. Helt fra jeg så vidt hadde lært meg å gå. Jeg løp til naboen, til skolen, til trening, til butikken. Spiller ingen rolle hvor jeg skulle, det gikk i full fart-løpefart. “Ro deg ned og gå!” fikk jeg beskjed om, men det var ikke mulig å stoppe meg. Etterhvert som jeg rundet syv, gikk det fra hurtig trav, til galopp- en gang hestejente, alltid hestejente.

Som ungdom løp jeg trøbbel i møte. Jeg var nok i overkant utagerende, ikke noe kriminelt skal sies, men jeg gjorde for det meste som det passet meg. Jeg hørte helst ikke på de voksne heller. Selv om jeg har fått en alvorlig samtale med sjølveste politisjefen midt i tenåringstiden. Ikke at han var veldig sinna på meg, det var heller en vennlig/streng måte å be meg revurdere løypa jeg var på. Og det gjorde jeg.

Som voksen har jeg også løpt mye. Men gjerne helst fra problemer og bekymringer. Ikke i ordets rette forstand, mer metaforisk. Jeg har ikke kommet særlig langt med det, som de fleste vet- alt tar deg igjen før eller senere. Så hvis det skal hjelpe med løping, må man heller løpe noen runder med seg selv og skifte tankespor. Det har jeg også klart, med varierende hell. Sånn er livet, det er veldig kjedelig å løpe på en sti som går rett frem!

Nå har jeg begynt å løpe på en helt annen måte. Altså, nå løper jeg faktisk. På beina. Fysisk. Med fart på og vind i håret! Og jeg hadde aldri trodd at så mange problemer kunne løses ved å løpe! Spiller ingen rolle om man løper kjempesakte eller sinnsykt fort, man blir veldig klar i hodet av det! Jeg har oppdaget at det er tre aktiviteter som gjør at det står stille. Når jeg rir, når jeg kjører brett og nå også når jeg løper. Og hjernen min gir meg stort sett aldri fred, så det er ganske deilig!

Det var for ett år siden at jeg begynte. Da løp/gikk jeg alt fra 2-4,5 kilometer. Det var bare så vidt jeg kom meg fremover og det føltes som evigheter kom og gikk. Men, hold deg fast- for en uke siden løp jeg min første halvmaraton distanse. 21,1 kilometer! UTEN STOPP!!! Og uten å DØ! Det er det mest intense og voldsomme jeg har gjort i hele mitt liv… (Kanskje etter å føde barn) Snakk om å presse seg til det ytterste av hva jeg trodde jeg kunne klare. Jeg hadde nok ikke klart å holde motivasjonen like høyt oppe hele veien uten selskap- “Er det gøy?!!” ble jeg spurt underveis, noe sarkastisk. “Ikke f**n!”, tenkte jeg, men ikke om jeg skulle gi meg heller. Etter det hele var over fikk jeg en lykkerus som jeg ikke kan beskrive. Og ja, det er nesten så det høres ut som jeg juger. Men det er sant. Det var faktisk kjempegøy!

Jeg skal ikke akkurat påstå at det er noe kall jeg har fått. Men jeg skal i hvert fall ikke slutte nå! Og så må jeg jo se om jeg blir motivert til å teste formen i en konkurranse etterhvert. Vi får nå se!

Nå skal ikke dette bli “Maddis, en løpeblogg”, men jeg holder på å legge om litt her. Faktum er jo at jeg nesten ikke holder på med hestene lenger. Ikke har jeg tid og ikke har jeg råd. Cleo og Balou er i full fart ut til nye ryttere, forhåpentlig veldig snart, og Calle går jo bare og spiser seg tjukk og stor i Danmark. Hest kommer alltid til å være en del av livet mitt, men skal jeg komme i gang med blogging igjen, blir jeg visst nødt til å dele litt av det andre spennende/ikke-spennende (det må dere avgjøre om det er!!!), som skjer i livet. Så får vi jo bare se hvordan det går. Håper nå du vil henge med meg videre uansett! Og fyr løs med spørsmål eller tanker eller idéer om du har, jeg kommer ikke til å slutte å høre på dere, bare fordi jeg løper fra dere. Hehe!

Fortsatt god kveld!

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *