ENDELIG PÅ HESTERYGGEN IGJEN

Det ble ekstra spesielt for meg å få beholde Calle etter at Cleo døde, fordi han har vist seg så innmari lik henne. Både utseende og personlighet. Alt med han er et gjenskinn av henne, og jeg begynner nesten å grine av å skrive det her nå. Jeg savner henne. Det er bare noe spesielt med disse hestene, de rører oss og får frem så mye styrke i oss. Det er en av de tingene jeg savner mest med livet med hestene tror jeg, alt jeg lærte om meg selv og så sterk jeg følte meg.

Det er helt utrolig at det snart har gått fire år siden han plutselig sto på beitet en varm julidag i 2015. En liten, langbent, frekk og smart liten hingst. Som også viste seg utrolig modig, trygg og høflig. Med god oppdragelse fra sin mor. Hjertet smeltet med det samme.

På fredag reiste Alexandra (som kjøpte Cash) og jeg til Katrinelund i Øster Assels, helt ute ved vesterhavet. Det er et helt fantastisk vakkert sted.

Jeg må bare si til alle dere som fulgte med turen på Instagram at jeg ler aldri så mye som på tur med Alexandra, hun er klin hakke gal. Men du vet, på den gode måten. Folk tror jeg er gal, men jeg har møtt min overkvinne! Det er fåtalls mennesker jeg er 100 % meg selv og avslappet med, Alexandra er en av de. Og da blir det mye fabelaktig galskap!

Men, innimellom all galskapen, så har vi kosa oss SÅ fælt. Børstet og vasket hestene, gått på tur, børstet litt mer, gitt gulerøtter og epler. Vi fikk oss en tur til Hingstekåringen også – for å spise pommes frites (det er en historie for en annen gang…) og jeg fikk til og med lagt inn en løpetur i motvinden.

Men altså, på lørdag satt jeg på ryggen til Calle for første gang! Jeg skal innrømme at pulsen gikk ganske raskt! Skritt, så frem i trav og plutselig galopperte vi rundt i ridehallen. Jeg rakk ikke tenke, jeg bare følte så mange deilige følelser og så plutselig slo det meg hvor mye jeg hadde sett frem til dette øyeblikket, og det var AKKURAT som jeg hadde drømt om.

Jeg ble så glad og det var sånt et følsomt øyeblikk at jeg måtte stoppe fordi jeg bare gråt og gråt av glede. Skikkelig krampestygg-grining! Alexandra bare lo, det må ha sett helt weird ut, men så lykkelig har jeg faktisk ikke følt meg på lenge! Han fyren her, som jeg bare kan sette meg opp på og så får jeg en like fin tur som når jeg red på Cleo.

Nå har guttene der nede resten av mars i pause, og så starter «alvoret». Nå skal formen settes og i juni skal de være klare til sin første championats-klasse. Dét blir spennende det, men det er ihvertfall en ting jeg vet nå med 100% sikkerhet. En fantastisk ridehest vil han bli uansett hvordan det går, om det blir meg meg eller annen heldig person.

FØRSTE GANG PÅ RYGGEN!

Og jo, legger ved en ekstra «blooper» – Calle ville jo ikke holde på med dette photoshoot greiene, så han stakk! BYEEEE!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *