REAL COWGIRLS OF ARIZONA

Denne uken har foreløpig vært så full av store opplevelser, føler meg nesten ør i hodet av alle inntrykkene. På en god måte selvsagt. Jeg kjenner at smilet stort sett holder på å gå rundt hele hodet, vi ler så mye (ikke at det er nytt), jeg lærer nye ting og har blitt kjent med nye folk.

En av aktivitetene vi har gjort denne uken var å teste noen ulike grener i western. Skikkelig moro ettersom hestene våre stort sett alle har vært innom noe av det på et tidspunkt. Vi lastet alle hestene i hengeren og kjørte til Denise som jobber litt på gården sammen med Eirik. Hun har en stor «arena» hvor vi skulle få teste alt fra cutting, barrel racing, ribbon race og pole bending.

Når man rir western bruker du ikke hendene på samme måte som klassisk ridning, men rir stort sett med tøylene i en hånd og bruker trykket og plasseringen fra tøylene til å drive hesten frem eller til sidene. Det er litt utfordrende når du ikke er vant til det, men overraskende lett når du blir kjent med hesten og får taket på det. Yvonne hadde en hest som er skikkelig western trent og de to «vant» stort sett alle klassene på tid, SÅ flinke!!

Vi avsluttet med ribbon race, en slags oppvisnings klasse, hvor man rir rundt i arenaen med et bånd i mellom seg og det er om å gjøre å ikke ødelegge eller miste båndet. Jeg vil si vi besto testen, sjekk video nederst.

På vei til Denise var det ikke plass til alle i bilen, så da kjørte Yvonne og jeg rett og slett på planet – som to ekte rednecks. Det er lov i USA det, hehe, alt er lov! En iskald Corona bakpå der i solsteiken, heeeeelt innafor.

Når vi var ferdige hos Denise kjørte vi rett til naboen til Little Ranch Weberg, et ektepar som drive vingården Keeling & Sheaffer, to fantastiske fine mennesker, så varme og imøtekommende. De har et fantastisk vakkert sted med vinranker så langt øyet kan se. De produserer mye vin, men er så populære at de ikke rekker selge mer enn til nærområdene i Arizona. Huset deres var også helt magisk, gigantisk selvsagt, men nydelig. Et skikkelig luksushus men med en dempet ranch stil. Vi fikk omvisning i huset, og så var vi i vinsmakingsrommet hvor vi fikk smake på de forskjellige vinene og fikk ost og snacks til.

En lang dag med masse fine inntrykk som vi avsluttet på verandaen hjemme på ranchen. Jeg skulle ønske dette ikke tok slutt…

 

DRØMMEN SOM GIKK I OPPFYLLELSE

Vi er her! Jeg måtte klype meg i armen første dagen vi satt på hesten – da slo det meg at dette har jeg drømt om i over ett år og nå er jeg her endelig. 

Vi landet i Arizona etter litt flyforsinkelser fra London pga en trapp i skroget på flyet, men det gikk fort å fikse – dvs de fant et nytt fly og vips så sto vi og ventet på taxi i Phoenix. Vi hadde en natt på hotell i Mesa, og en smule desorienterte etter jetlag sovnet vi fort (og våknet sikkert fire ganger før solen sto opp!). Ettersom vi først skulle bli hentet av Eirik i 19 tiden, hadde vi planlagt en dag ved poolen før Bootbarn og middag på Hooters. Vi brukte fire timer(!) på Bootbarn og kom ut med ny hatt, boots, jeans, noen t-sjorter og diverse stæsj, fiks ferdig til å reise på ranchferie! Men da var det også godt å slenge seg ned i solen med en øl og fried pickles.

Etterhvert kom Eirik og resten av reisefølget og vi hoppet i akkurat den bilen jeg hadde sett for meg – en gammel GIGANTISK truck. Tre timer senere kunne vi innkvartere på rommet. Vi la oss og sovnet fort, drømmende om dagen som ventet.

Det er plass til ca 10-12 gjester på ranchen (vi er 11 her nå fra Norge) og alt er i god, gammeldags westernstil. Du har alt du trenger her og godt er det, fordi det er så langt inni villmarken som du kommer – én time fra nærmeste butikk! Ettersom Yvonne og jeg ikke spiser kjøtt, så er alt ordnet så vi ellers har det som passer for oss. Det er simpelt, men luksusen finner man i opplevelsene, hestene, utsikten og øyeblikkene som er brent fast i minnet for alltid.

Vi våknet til sol og 30 grader og startet dagen med en skikkelig cowboy frokost og kaffe med de andre gjestene før vi fikk utdelt hver vår hest. Mena heter hesten «min», en blanding av Haflinger (artig sted å finne en Haflinger!) og Quarter, en skikkelig dame med mye meninger. Passer meg fint! Så fikk vi hjelp til å sale opp og så bar det avgårde på første turen over prærien og over flere fjell på 13-1700 meters høyder. Eirik er så flink til å fortelle historier og kan så utrolig mye – vi rir faktisk hver dag i fotsporene til både Apache indianere, de gamle Cowboys og Wyatt Earp. Man blir ganske ydmyk når man tenker over hvor mye historie som ligger i den jorda vi nå rir på hver dag…

Igår dro vil til Tombstone som er det best bevarte (og kanskje den eneste?) i USA etter den tiden da ponnieskspressen red og Wyatt Earp og Doc Holiday styrte vesten. Senere på ettermiddagen kjørte vi innom spøkelsesbyen Lowell før vi dro videre til grensen mellom USA og Mexico for å spise taco i Naco (!)

Når jeg sitter å skriver nå har vi har akkurat kommet hjem etter den etterlengtede overnattingsturen. Vi har ridd i fire timer en vei for å komme til camp på ca 1900 høydemeter. Der lagde vi bål og fant soveplassene våre under åpen himmel. Middagen lagde vi selvsagt på bålet og fortellinger og historier satt løst mens flammene knitret og coyoter ulte bare noen hundre meter unna. Når vi endelig la oss til å sove, var det under en stjernehimmel som jeg kan garantere at du aldri har sett i hele ditt liv… Ganske sykt å sovne mens stjerneskuddene suser rett over hodet og prærieulvene hyler i kor. Men jeg har aldri sovet så godt ute i hele mitt liv…

Nå er det natta fra Little Ranch Weberg. Imorgen skal vi kjøre hestene i henger til nabogården for å teste barrel racing på arena!

Ja, i tilfelle du ikke fikk det med det – dette er drømmen min som gikk i oppfyllelse!

(De aller fleste bildene er tatt av Yvonne, takk for det! Følg henne på Instagram HER, hun legger også ut MASSE fine bilder og oppdateringer på Story!!)

 

AVREISE OM TRE, TO, EN….

Jeg føler jeg ikke har fått tid til å ta frem mac´en siden sist, dagene bare flyr avsted, og nå er tiden straks inne. For avreise! 

Jeg begynte selvsagt å pakke for flere dager siden. Mitt motto når jeg pakker er jo «Hvis du ikke trenger det, så pakk det uansett, det kan jo hende du kommer til å trenge det». Men jeg fikk beskjed om at 25 t-skjorter kanskje var litt overkill. Så nå er jeg nede i 20, satser på å være nede i kanskje 15 (18). Så lenge jeg ikke reiser med overvekt, så er det vel greit? Og cowboy boots og hatt har jeg jo på meg når jeg reiser hjem! YEEEHAW!

Men, altså, nå er det 2 dager 10 timer og 40 minutter (jeg har på nedtelling på Instagram!) til vi sitter på flyet mot the US of A. Vi har én mellomlanding i London før resten av turen går direkte til Sky Harbour i Phoenix, Arizona. Etter en lang tur innom Bootbarn og Hooters på lørdag blir vi hentet og kjørt ut til Little Ranch Weberg. Og så blir resten bare et eventyr….

Jeg lover å blogge hele turen, Instagrammen min kommer sikkert til å koke over-det skal spammes for å si det mildt!

Imorgen er siste arbeidsdag i Kingsland, det er jo litt trist. Men når jeg reiser fra Sarpsborg for siste gang imorgen så er det allikevel med den beste følelsen. Gode kollegaer igjennom noen fantastiske år som har gitt meg erfaringer jeg bare kunne drømt om. Vi har ledd mye, opplevd mange steder og mennesker – og ikke minst så mye HEST!!

Men nå er det jo hestekrefter som gjelder. Når jeg kommer hjem igjen så starter jeg smooth med strategisamling og sjekker inn på Spa Hotell i Oslo (…spørs om ikke det bare blir meg som får lyst til å benytte meg av det, only girl and all!) og så er det jo bare å kaste seg rett ut i det. Porsche senteret på Billingstadsletta er ikke klar for åpning før sommeren, men jobben med sosiale medier kommer til å ta mer enn nok tid. Selv om jeg ikke får en fysisk arbeidsplass med det første. Bare for noen uker side hadde vi photoshoot med seks av de feteste bilene på diverse locations i Asker og Bærum. Kult eller hva? (Bildene er nederst og resten kan du snart se på vår nye Instagram side @porshecenteraskerbaerum GO FOLLOW!)

Det føles så teit å skrive det her, men jeg har jo stort sett alltid skrevet det jeg føler og tenker. Nå er det som om alle brikkene endelig har falt på plass. Det var liksom det her som skulle skje hele tiden, hit jeg skulle komme… Er det bare en klisje, å føle at alt skjer for en grunn? Noen ganger vinner du, noen ganger lærer du og alt det der?! Plutselig (eller ikke plutselig, over en lang periode faktisk) skjer det så mye som leder opp til det øyeblikket der alt bare blir sånn: –«Jaaaaa, det var dette som skulle skje ja???!» Jeg har ikke lenger noen løse tråder, om man kan si det sånn. Jeg har rett og slett tatt en skikkelig vår rengjøring – bare fine folk og gode opplevelser i vente… Det blir Madde Version 2.0 som kommer hjem igjen ihvertfall, hehe!

Ps. Vil du følge med på reisen vår, så følg meg gjerne på Instagram! Jeg var forresten hos neglepersonen min idag og har fått meg de morsomste neglene, du bør ikke være i tvil om hva vi skal for å si det sånn (sjekk story)!

Madde

«Honey, I´m hooooome!!!»
 

ENDELIG PÅ HESTERYGGEN IGJEN

Det ble ekstra spesielt for meg å få beholde Calle etter at Cleo døde, fordi han har vist seg så innmari lik henne. Både utseende og personlighet. Alt med han er et gjenskinn av henne, og jeg begynner nesten å grine av å skrive det her nå. Jeg savner henne. Det er bare noe spesielt med disse hestene, de rører oss og får frem så mye styrke i oss. Det er en av de tingene jeg savner mest med livet med hestene tror jeg, alt jeg lærte om meg selv og så sterk jeg følte meg.

Det er helt utrolig at det snart har gått fire år siden han plutselig sto på beitet en varm julidag i 2015. En liten, langbent, frekk og smart liten hingst. Som også viste seg utrolig modig, trygg og høflig. Med god oppdragelse fra sin mor. Hjertet smeltet med det samme.

På fredag reiste Alexandra (som kjøpte Cash) og jeg til Katrinelund i Øster Assels, helt ute ved vesterhavet. Det er et helt fantastisk vakkert sted.

Jeg må bare si til alle dere som fulgte med turen på Instagram at jeg ler aldri så mye som på tur med Alexandra, hun er klin hakke gal. Men du vet, på den gode måten. Folk tror jeg er gal, men jeg har møtt min overkvinne! Det er fåtalls mennesker jeg er 100 % meg selv og avslappet med, Alexandra er en av de. Og da blir det mye fabelaktig galskap!

Men, innimellom all galskapen, så har vi kosa oss SÅ fælt. Børstet og vasket hestene, gått på tur, børstet litt mer, gitt gulerøtter og epler. Vi fikk oss en tur til Hingstekåringen også – for å spise pommes frites (det er en historie for en annen gang…) og jeg fikk til og med lagt inn en løpetur i motvinden.

Men altså, på lørdag satt jeg på ryggen til Calle for første gang! Jeg skal innrømme at pulsen gikk ganske raskt! Skritt, så frem i trav og plutselig galopperte vi rundt i ridehallen. Jeg rakk ikke tenke, jeg bare følte så mange deilige følelser og så plutselig slo det meg hvor mye jeg hadde sett frem til dette øyeblikket, og det var AKKURAT som jeg hadde drømt om.

Jeg ble så glad og det var sånt et følsomt øyeblikk at jeg måtte stoppe fordi jeg bare gråt og gråt av glede. Skikkelig krampestygg-grining! Alexandra bare lo, det må ha sett helt weird ut, men så lykkelig har jeg faktisk ikke følt meg på lenge! Han fyren her, som jeg bare kan sette meg opp på og så får jeg en like fin tur som når jeg red på Cleo.

Nå har guttene der nede resten av mars i pause, og så starter «alvoret». Nå skal formen settes og i juni skal de være klare til sin første championats-klasse. Dét blir spennende det, men det er ihvertfall en ting jeg vet nå med 100% sikkerhet. En fantastisk ridehest vil han bli uansett hvordan det går, om det blir meg meg eller annen heldig person.

FØRSTE GANG PÅ RYGGEN!

Og jo, legger ved en ekstra «blooper» – Calle ville jo ikke holde på med dette photoshoot greiene, så han stakk! BYEEEE!

 

DRØMMEREISEN ER ENDELIG I BOKS

«You gonna do somethin´? Or are you just gonna stand there and bleed?» 

-Wyatt Earp

I´m definitely doing somethin´, for nå er kontoen tømt og flybilletter er bestilt!

Om litt over en måned, nærmere 55 dager for å være nøyaktig, så sitter jeg og har Arizona skies, burning in my eyes. Snart kan jeg sjekke av nummer en på min såkalte «Bøtte Liste» – dette er en av mine aller største drømmer som går i oppfyllelse. Jeg reiser til Phoenix, Arizona for å bo en en uke på ranch sammen med en venninne. Jeg har tenkt at jeg ikke har ord for hvor mye jeg gleder meg, men joda – her kommer det masse av de!

Vi starter turen fra Oslo til Phoenix og tar første natten der for å gå shop amok på Boot Barn. Jeg drømmer om en Steson og noen fete boots. Det skal ikke mangle på cowgirl klisjeer, med flanell, jeans og musefletter! Så går turen videre på lørdagen til en famile som jeg tror etterhvert har blitt noe kjent i hestemiljøet her i Norge. Det er Little Ranch Weberg som drives av en familie fra Sande i Vestfold. De holder ukesopphold igjennom hele våren og sommeren for nordmenn som drømmer om å drive kveg over gule beiter, ri i sporene til Wyatt Earp og Geronimo, sove ute under stjernehimmel rundt bålet og ikke minst ri og leve som en ekte cowboy.

Jeg kan nesten lukte støvet allerede og duften av hest. Kjenne varmen i kinnene og vinden i håret når vi skal galoppere over prærien. Og ikke minst kveldene på verandaen i gyngestolen med en kald øl i hånda.

Når uken er forbi skal vi besøke noen fantastiske plasser, blandt annet skal vi leie bil i to dager og reise rundt til Grand Canyon og Sonoma (vi skal visst slåss om det blir en Porsche 911 eller Ford Mustang vi skal leie, jeg vet ihvertfall at JEG skal kjøre!!) – før vi avslutter med noen dager i Las Vegas i sus og dus på casino og ved poolen i bikini!

Jeg tenker å dele turen med dere, jeg har jo fått fornyet glede av denne bloggen som dere merker (selv om det blir mindre og mindre hest etterhvert og mer og mer løping og hund!)

Merker at denne reisen kommer til å symbolisere en slags avslutning – og ikke minst en ny begynnelse. Først får jeg reist rundt i Norge og sagt takk for nå til alle mine fantastiske kunder, før jeg slutter i jobben i Kingsland uken innen jeg reiser til USA. Når jeg kommer hjem tar jeg fatt på min nye jobb i Porsche som jeg er helt sikker på kommer til å bli ubeskrivelig spennende og gøy, det blir en helt ny hverdag.

De siste par årene, med alt det de førte med seg, er jeg ferdig med – de ligger godt plantet i minnet og lærdommen tar jeg med meg og er flere erfaringer rikere. Litt godt er det å kunne si at jeg ikke kunne vært foruten, uansett hva!

Men vårens første eventyr starter neste helg når reiser jeg ned til Danmark for å besøke Calle og skal forhåpentlig sitte på ryggen hans for aller første gang, Det har jeg sett frem til siden dagen han kom til verden for snart fire år siden. Jeg skal reise med Alex som kjøpe Cash, da må dere følge med på Instagram – det blir aldri kjedelig på tur med henne!

Ha en virkelig nydelig søndag!

(Bildene har jeg lånt fra hjemmesiden til www.ranchweberg.com)

 

12 TYPISKE UTFORDRINGER FOR LØPERE

1. Når man løper i regn eller slaps og man tror man kan klare å holde vannet fra å trenge inn i skoene

2. Når du ikke har fikset piggsko men er fast bestemt på å løpe ute om vinteren

3…også den følelsen av å ta tre skritt frem og fire tilbake når du løper oppover bakker på glatta eller i tung snø

4. Når en sang du er lei kommer på spillelista og ødelegger den gode flyten

5. Når du har begynt å løpe og kjenner at sports BH´en din (eller annet utstyr) ikke sitter som den skal

6…inntil du kommer hjem og tar av den av deg

7. Når du er ute og løper og klokka går tom for strøm

8…eller når du glemmer å starte klokka igjen etter at du satte den på pause

9. Når du har rappa noens CR på Strava

10. Når du kommer hjem etter en løpetur og km på klokka viser 9,74 og du fortsetter å løpe frem og tilbake fordi det kun er et rundt nummer som gjelder

11. Når du tror du har vært på tredemølla i en time men ser på klokka og innser at det bare har gått fem minutter

12. Når du har løpt en langtur og du merker at du aldri har vært så sulten før i ditt liv og spiser en hel pizza, restene av gårsdagens godteri, en stor brus og en bøtte med is. Ups.

Kjenner du deg igjen, eller kjenner du noen som er sånn? DEL GJERNE!

 

MIN TID I KINGSLAND ER OVER

 

Under Oslo Horse Show i 2015 møtte jeg for første gang min fremtidige sjef, det visste jeg bare ikke da. Frem til den dagen hadde jeg vært ambassadør for Kingsland gjennom denne bloggen, da var jeg aktiv i ridesporten og bodde i Danmark. Fra den dagen jeg satt på hesteryggen igjen for første gang i 2009 (på over 10 år!), så var Kingsland det eneste merke jeg ville bruke og det har jeg vel fått frem her ganske godt tror jeg!

Men ihvertfall, noen uker senere fikk jeg jo drømmejobben da!

4 januar 2016 startet jeg, og deretter har det vært en berg og dalbane! Mye har skjedd siden da, ble skilt, flyttet, gikk på en vegg, klatret litt rundt på den, men klarte å hoppe av. Så flyttet jeg igjen og så flyttet jeg enda en gang!

Det er ikke noen tvil om at man av og til må gå så hardt i bakken, før man kan komme seg opp igjen, sterkere enn før. Men dette innlegge skal så absolutt ikke handle om nedturer eller klisjéer, not today mister!

På jobben i Kingsland har jeg aldri hatt det bedre, sjefen er verdens kuleste dame, jeg har morsomme og seriøse kollegaer som utfordrer meg og lærer meg nye ting hver dag, både om jobben og om meg selv. Denne «lille», norske bedriften ble startet av Lin Kingsrød i 1999 og har på 20 år blitt ett av de ledende merkene innenfor ridespeorten i HELE verden. Hvor kult er ikke DET!! Jeg er stolt av å si at jeg er en del av denne store familien. Apropos klisjéer, det er vel da typisk at man da kommer til disse berømte veiskillene…

Idag sitter jeg og smiler, fordi nå skal jeg nemlig starte på et helt nytt kapittel, og jeg må nesten klype meg i armen – jeg føler meg så utrolig heldig. Jeg har valgt å forlate jobben min i Kingsland, men 1 mai starter jeg i en helt ny jobb.

Porsche, her kommer jeg!!

Ja, du vet, verdens feteste bilmerke? Og som om ikke det var nok, så er det på det splitter nye Porsche Center Asker og Bærum som åpner dørene inn til bilhimmelen i løpet av våren. OG det ligger TI MINUTTER Å GÅ hjemmefra – rett nede på Billingstadsletta!! Jada, jeg er verdens heldigste og jeg gleder meg ihjel til å starte!! Jeg skal jobbe med litt forskjellig, ikke som selger – dette skal jeg nok fortelle mer om en annen gang.

Men, nå søker vi ihvertfall en fantastisk person som skal ta min plass i Kingsland, og jeg gleder meg til å møte DEG. Du kommer til å få overta drømmejobben, og jeg ønsker deg velkommen. Så send inn søknader i fleng, så får de noe å jobbe med – hehe! Stillingsannonsen ligger i linken under

https://www.finn.no/job/fulltime/ad.html?finnkode=140667042

Så da er katta ute av sekken! Jeg gleder meg til å jobbe ut den tiden som er igjen. Jeg gleder meg til å kjøre min siste runde for å besøke alle de fantastiske kundene i de koseligste hestebutikkene som er rundt omkring i Norges land. Og så gleder jeg meg til å hive meg rundt på nye, fartsfyllte eventyr – helt bokstavelig talt med skikkelig mye fart, turbo fart faktisk.

Og hva betyr turbo? Jo, den øker effekten i en forbrenningsmotor som består av et kompressorhjul og en turbin. Inni hele den greia der blir det presset inn luft under trykk til motoren, som til gjengjeld tilfører mer luft til sylinderen som også sitter inni der. Når det kommer mer luft, kan det også tilføres mer drivstoff og dermed blir effekten høyere enn i en motor uten turbo. Eller noe sånt.

Jeg bare tuller, jeg aner ikke hva det betyr – men gi meg et lite år, så skal jeg jeg gi deg en full innføring!!!

Også må jeg må bare legge til – jeg har alltid hatt en drømmebil og det er Hank Moody´s Blackie i Californication. En 964 Cabriolet. Selv om akkurat Hanks bil ganske greit reflekterer han selv, med et konstant behov for en dusj, så hadde en velholdt variant sett grei ut med meg inni seg – velger jeg selv å innbille meg. Det er jo lov å drømme!

 

ER DET IKKE PÅ STRAVA, SÅ HAR DET IKKE SKJEDD

Når jeg begynte å løpe ble jeg utstyrt med en løpeklokke og fikk beskjed om å laste ned løpe-appen  Strava.

Strava er en veldig fin app på mange måter. Sammen med en puls-/GPS klokke, feks fra Garmin, kan du laste opp alle dine aktiviteter og sammenligne utviklingen din fra gang til gang. Fremgang, tilbakegang, tempo, puls, distanse. Samtidig er det veldig motiverende å se at man kommer i bedre form, man pusher seg selv litt ekstra på noen turer for å slå den gamle osv.

Löplabbet hadde et veldig morsomt innlegg for ikke lenge siden; «Strava OCD, den nye løpeepidemien» Der tror jeg mange vil føle seg veldig truffet – utrolig morsomt! Det er spot on om hvordan man noen ganger tilrettelegger sine aktiviteter for at det skal logges på Strava.

Les den HER (Tror du må logge inn for å lese)

Men det har blitt til en grei obsession også, det er baksiden av medaljen. På både godt og vondt. Og i mitt tilfelle igår, en grei blanding av hysterisk og fjollete dumt!

Jeg fikk nemlig virkelig føle besettelsen på kroppen, this is some SERIOUS SHIT! Jeg løp en av mine favoritt-turer til Sandungen fra Vestmarkssetra, Minnie og jeg gav alt vi kunne på isen oppover. Det gikk fort, til tross for at jeg ikke har skaffet meg piggsko (der må jeg legge inn litt skryt av Hoka Mach skoene mine – de sitter utrolig godt fast i underlaget selv om det er glatt!) Vi løp helt opp til toppen, stoppet for å ta den «obligatoriske» selfien og så ga vi bånn gass ned. Det var flere anledninger der jeg holdt på å stupe ut i snøfonner, det er ikke lett å løpe i skumring på isen!

11 kilometer ble det og klokka ble stoppet i det jeg svevde inn mot bilen. – Lagre løpetur først, så varme seg mens den laster opp. Tiden gikk, jeg satt der i sikkert fem minutter og ventet før jeg kjørte hjemover. Ingen during på håndleddet. Ingen løpetur ble synket med klokken… Litt utpå kvelden kom desperasjonen snikende. Det er noe som heter: «Hvis det ikke er på Strava, så har det ikke skjedd». (Så til alle dere som trener/løper og ikke logger det på Strava, too bad, helt bortkasta!)

Det viser seg etter et kjapt søk på nettet at både Strava og Garmin er nede. Så da er det bare å gå i seng mens man for lengst har begynt å tro på at den løpeturen faktisk bare har vært en drøm.

Jeg måtte selvsagt dele min frustrasjon på Instagram, og takket være det fikk jeg nå noe ro i sjelen – jeg var ikke alene viste det seg, men alikevel!

Og idag kom den O store forløsning, skjermen på telefonen viste «YOUR RUN IS READY TO VIEW» Thank you Jesus, det var ikke bare i mitt hode!!

 

NÅ BEGYNNER DET Å SKJE TING!

Jeg har  vært mye i tenkeboksen med tanke på fremtiden til Calle. Det økonomiske spiller helt klart den største, tyngste rollen. Men mye tanker går også med på hvorfor jeg holder på. Kommer jeg noensinne til å ri på han selv? Kommer jeg egentlig noensinne til å ri igjen overhodet? Han står i Danmark og jeg får ikke riktig «nyte» av han selv, er det da bare å kaste penger ut av vinduet?

Det ble ekstra viktig for meg å fortsette med «prosjekt Calle» etter at Cleo døde. Selv om jeg ikke hadde henne hos meg da, så var hun, og vil alltid være, min stjerne og mitt hjerte. Derfor ville jeg holde «liv» i henne gjennom Calle, for å gi han en sjanse til å leve opp til sin mors navn. Det er en hobby det her, og jeg gjør det fordi jeg synes det er spennende og gøy på toppen av det hele.

Men så kom hele blodprøve styret og da tok det virkelig en knekk på planene, det ble ikke akkurat billig (selv om jeg ikke skulle betale for alt tilknyttet feilen til laboratoriet). Nå vet jeg ihvertfall at han ikke feiler noe som helst og at han bare trenger litt mer tid enn de andre på hans egen alder. Vi sier jo at hestene fyller år den 1 i hvert nye år, men Calle ble faktisk født så sent som i juli, så ikke rart han henger litt etter…

Les her: HVORDAN GIKK DET MED CALLE?

Jeg har ihvertfall bestemt meg for å kjøre på inntil det ikke finnes fler midler (!) – planen er å fortsette trening enn så lenge og så starte i 4 års championatet i Danmark. Og han er i de beste hender hos Ib Kirk på Katrinelund og hans dyktige ryttere.

Jeg fikk video av han for et par dager siden og gjett om jeg ble stolt! Jeg vil påstå at dette ikke ser dumt ut på noen som helst måte – bare SE hvordan han setter av fra bakken, og dette er en av de første gangene han hopper med rytter! Jeg må le litt – han er jo fortsatt litt tung i rumpa, men jeg gleder meg til og håper å se en utvikling i løpet av våren når han blir sterkere.

PS. Hvis du har unghest, drektig hoppe, en hest som skal selges eller ris til så anbefaler jeg Katrinelund av hele mitt hjerte!

LES MER OM KATRINELUND HER

Ha en god søndag!

 

HVORDAN GIKK DET MED CALLE?

For snart to måneder siden var jeg og besøkte babyhesten på Katrinelund, han har jammen vokst seg til skulle jeg se og blitt en liten utgave av sin vidunderlige mamma. Så kul og snill og lett å ha med å gjøre. Men ganske tung i rumpa fikk jeg fort høre. En uke før vi kom ned var de satt i trening og siden den gang var han ganske seig å få i gang- «He´s lazy!» – sa de. Så tok vi han i ridehallen for å løshoppe og da var det en annen hest plutselig. Hoppe kan han ihvertfall.

Når jeg kom hjem så gikk det noen uker og jeg fikk en mail om at han gikk så utrolig fort tom for energi og om det var ok for meg at det ble tatt en blodprøve. Selvsagt var det det, og så var det bare å vente på svar.

Da dyrlegen ringte med svarene begynte jeg bare å gråte, det sto ikke bra til. I følge blodprøven hadde han knapt røde blodlegemer og med de verdiene var det egentlig utrolig at han orket å stå oppreist, ihvertfall at han gikk på trening! Det var med et ganske tungt hjerte og rimelig blodskutte øyne at jeg sendte han til Højgaard for å gjøre en full sjekk og for å finne ut av hva som var galt. I verste fall var han alvorlig syk og kom til å måtte avlives. Så jeg ba rett og slett om et julemirakel og deres kryssede fingre.

Det må ha hjulpet tror jeg! Men det som ikke burde skje noensinne – det skjedde faktisk. Ca ti dager etter første blodprøven ble tatt, tok de nye nede på Højgaard for å sjekke om verdiene hadde endret seg. Resultatet sjokkerte kan man si, de viste helt normale verdier. Så da tok de en prøve til og samme igjen.

Det viser seg at laboratoriet i Tyskland har forbyttet prøver med en annen hest!! Det burde jo ikke være mulig… Men sånn i ettertid tenker jeg bare – det er jo mennesker, vi gjør jo feil alle sammen.

Så da var det bare å finne ut av hvorfor han gikk så fort tom for energi, og etter å ha gjort både skylleprøve av lunger og laktattester i hardt arbeid osv viser det seg at det var det jeg først mistenkte – han er rett og slett bare i full vekst!!

Snakk om å gå fra fortvilelse til lettelse. Jeg fikk tatt bilder av både ben, rygg og nakk i samme slengen og der er det heller ikke noe å utsette på. Så det vil si at det feiler faktisk ikke Calle noe som helst!

Foreløpig er ikke planen helt klar for hva som skjer med han utover annet enn at treningen blir litt modifisert, han får intervalltreninger og litt mer fri enn de andre i hans kull. Så det er litt mer leking i sandkassa med de andre ungene for han inntil voksesmerter gir seg og energinivået øker.

Takk for alle gode tanker og støttende ord – jeg velger å tro at det hjalp!

 

9 FORDELER MED Å VÆRE SINGEL

Nå har jeg vært alene en stund, og jeg må si det går bra! Jeg tror jeg er THE ONE!

Man lærer seg etterhver å kose seg i sitt eget selskap, selv når det er ens eneste mulighet. Jeg har nemlig alltid verdsatt alenetid, men det er forksjell på å verdsette alenetid og å være alene hele tiden!

Nå er jo ikke jeg det, fordi jeg har annenhver uke med barna mine, men dog. Den uken alene kan fort kjennes ensom hvis man ikke trives med det. Og tro meg, jeg har følt på ensomheten!

Det er en av de skumleste tingene i verden det, å være alene med tankene sine. Men hvis man klarer å vri litt om på tankemønsteret, så kan man bruke tiden på å finne seg selv og hvorfor man er som man er. Og DET i seg selv er ikke så dumt med å være alene – for alene behøver virkelig ikke bety ensom. Alene kan faktisk være et priviligium!

Jeg liker jo ikke egentlig å være SINGEL, jeg vil aller helst være i et forhold jeg. Jeg liker best tanken på å dele livet med en annen, men ikke for enhver pris! Når man får sjansen (den veldig overpositive måten å se på det på!) til å leve alene med seg selv, begynner man kanskje til og med å sette en viss pris på tilværelsen. Og at verdien og kvaliteten på ens liv ikke måles basert på hvilken sivilstatus en har. Alenetid må derfor påregnes, hvis man ikke vil gå på kompromiss med seg selv.

Når det er sagt så kan det forsåvidt hende jeg ikke får oppleve noen form for tid overhode, på hverken den ene eller andre måten, etter denne helgen. Jeg har sagt ja til å bli med på tur med en som jobber i typ CSI Norge. Der vet man garantert hvordan man skjuler alle spor!! Men da har jeg det herved dokumentert, hvis jeg skulle forvinne i skogen iløpet av helgen!

Uansett, alenetiden kan brukes til så mangt, som for eksempel å reflektere over hvilke fordeler det er ved å være alene. Nyt det så lenge det varer!!

HELE sengen er din!

Du kan spise HVA du vil NÅR du vil HVORDAN du vil!

Du har tid til å reflektere og til å stille deg selv de virkelig store filosofiske spørsmålene…

Du trenger ikke barbere hver eneste dag, med mindre du selv vil!

Du trenger ikke tenke på at du ser ut som et troll når du våkner…

Ingen som dømmer for at The Bachelor er favorittserien…

Ingen som blir sure fordi du sovner midt i filmen…

Må du prompe så må du prompe…

Play next episode! Game of Thrones venter ikke på noen mann!


Jeg prøvde å komme på en tiende, men det stoppet opp! Kom gjerne med forslag 😀 Og del gjerne hvis du kjenner noen som kunne trengt en liten påminnelse!

 

OSLO HALVMARATON = CHECK √

Igår gjorde jeg min største idrettsprestasjon noensinne. Det skal forsåvidt ikke mye til, eneste som kanskje kan slå dette er da jeg ble klubbmester i tennis på Club Del Sol som 10-åring da jeg bodde i Spania. Det var moren min som var dommer og det ble lagt inn protester. For å si det sånn.

Jeg fant ut før sommeren at jeg bare har 47% lungekapastitet. Hva søren liksom? Det er som å ha én lunge det!! Etter en rutinesjekk hos fastlegen, hvor man gjør en såkalt spirometri, fikk jeg beskjed om at jeg pustet som en som burde gå med oksygentank på ryggen. Den er grei. Meg og kols pasientene.

Jeg ble henvist til hjerte/lungespesialistene på Molo Klinikken. Legen der mente jeg strengt tatt, hvis frisk, burde kunne løpe mye fortere enn jeg gjorde med all løpingen jeg drev med, men at det sannsynligvis var astma jeg hadde. Etter diverse tester og en MR for å utelukke farligere sykdommer, måtte han lattermildt konstatere at jeg kunne anse dette som verdens beste- og ikke minst lengste høydetrening. For etter at jeg skal løpe en O2 test i neste uke, blir det etter all forventning astma spray på meg!

Men jeg fullførte altså min første halvmaraton under Oslo Maraton igår! Det er tredje gangen jeg løper den distansen. Første gangen var det en liten utfordning jeg fikk, andre gang for å teste meg selv før igår og så igår for tredje gang. Jeg løp da inn på 1.50.53 sek, hele seks minutter fortere enn sist og det i en løype som var greit over middels tøff.

Det var et imponerende arrangement, det er bare å bøye seg i hatten. Og det var så veldig mange oppturer underveis, at det ofte føltes som det gikk lekende lett. Første lykkerusen var da jeg kom til Skøyen og Garmin-jentene sto med skiltene sine, husker ikke helt hva det sto, men det var noe som: «Du er tøff», «Stolt av deg» og sånne ting, og midt i det hele tok følelsene litt overhånd! Jeg måtte kjempe mot tårene, for der og da kjente jeg på en enorm mestringsfølelse! Det var gode klapp på skulderen! Og så var det bare å bite i seg, fordi jeg var ikke engang halvveis!

Andre opptur var da jeg klarte prestasjonen å ta igjen Ellen idet vi løp inn på Tjuvholmen. Vi startet sammen, men var enige om at her kjører vi hvert vårt løp. Da vi så hverandre begynte vi nesten å grine igjen begge to!! Makan til idioter! For å toppe det kjørte vi en high five rett foran kameraet over broen (skulle likt å funnet det bildet!) Fotografen lo ihverfall høyt av oss! BY PÅ SÆ SJÆL!

Mer fart fikk jeg i beina etter at Siri gav meg ny drikkeflaske og en energibar ved festningen. Det er visst ikke tull det der med at det er godt å ha noen som heier for motivasjon. Jeg skjønte ikke den virkelige betydningen av dette før igår. For hele veien rundt løypa sto folk og ropte og heiet, fy søren for en boost.

Jeg må innrømme jeg hadde gruet meg til den siste bakken opp til St. Hanshaugen, fordi så mange hadde advart om at den var helt forferdelig, og det var den også! Men ettersom jeg var så godt forbredt, så var den liksom ikke så fæl. Enrique Iglesias kom på øret i grevens tid, så da var det bare å trampe i takt oppover!

Etter den blytunge bakken var det bare å legge beina på nakken og kjøre full galopp ned til mål. Jeg løp så fort jeg som aldri har løpt før på den siste kilometeren, og det kjentes ikke ett sted at jeg akkurat hadde lagt 20 kilometer bak meg.

Jeg suste fra Ellen og inn i mål og når jeg fikk summet meg tenkte jeg at det var godt å bli ferdig, og at AAAAALDRI MER!!!

Men det går jo ikke, for jeg har allerede begynt å planlegge neste løp. Jeg kan jo ikke gi meg nå – må jo se om denne høydetreningen faktisk funker!!

Sånn passe happy når vi endelig var i mål!!
Rett før start. Vi ser jo helt sjukt raske ut med de brillene. Selv Henriette med sine fra 1986!
 

BLI MED PÅ BARNAS HESTEFEST

Når jeg var aktiv blogger og daglig skrev om mine eventyr på hesteryggen, fikk jeg så utrolig mange fine tilbakemeldinger fra dere lesere. Stort sett de fleste som har fulgt bloggen igjennom årene har vært, eller er fortsatt, hestejenter med stor H.  Mange av dere skrev til meg at dere savnet livet i stallen etter at jobb, penger, barn og familie gjorde at den tiden man før tilbrakte i stallen ble bortprioritert til fordel for en ny og annerledes epoke i livet.

Jeg var heldig i de årene jeg bodde i Danmark, der var alt lettere for meg med det livet vi hadde da. Å være singel, alenemamma og drive med hest i Norge er ikke bare bare, det kan jeg skrive under på nå! I dag har jeg bare Calle igjen i Danmark (som også må selges), og jeg merker at jeg savner å drive med hest slik jeg gjorde før en gang.

Det får jeg nok aldri anledning til igjen… Ja, det er selvmedlidenhet du hører ja! Det sitter langt inne å erkjenne, for hvis jeg skal fortsette å drive denne bloggen, så må jeg nok også krype til korset å legge om stilen. Kanke værra hesteblogger og ikke drive med hest vel!

MEN!!!! STORT MEN og følg med nå!!!

Det er faktisk ikke alltid så mye som skal til for å få dekt litt av primærbehovene som hestefrelst, lukten av hest for eksempel, tror jeg kan sette i gang noen lykkehormoner… Eller bare det å kose på en bløt mule? Hva med rett og slett være så beregnende at du prøver å smitte barna dine med hestebasillen?? Smart hva!!?

I så fall skal du få muligheten av meg nå. Jeg har nemlig klart å snike til meg noen helt spesielle billetter til søndag den 14/10-2018, som jeg vil gi bort til alle barn under 12 år. De får nemlig lov til å bli med gratis på Kingsland Oslo Horse Shows gigantiske HESTEFEST som er nytt i år!

Det vil bli et helt eget område med ponniridning for eksempel, og masse forskjellige dyr som barna kan klappe. Det blir bygget en helt egen arena så barna kan være med på den nye trenden, nemlig kjepphestridning (ja, det er faktisk en stor hit og kalles også hobbyhorsing så vidt jeg har skjønt!) og for å toppe det hele, så er det familieshow klokken 12.30 med blant annet islandshester, ponnigalopp og Mounted Games etterfulgt av årets innledende runde av Longines World Cup!

Det er også helt nytt med deilig mat fra forskjellige food trucks med masse deilig mat og drikke fra Asia, India og Norden! Og selvsagt masse stands man kan titte og shoppe i.

Les mer om programmet HER

Slik er du med!

Jeg har fått et antall billetter til barn under 12 år med forskjellige koder. Hvis du vil ta med deg barna, så har du mulighet til å kjøpe billetter sammen med barnet ditt ved hjelp av koden du får tilsendt av meg på mail senest den 2 oktober. Du kan selvsagt kjøpe billetter til resten av familien også, til alle over 12 år! Jeg sørger for at du får tilsendt en kode som du bruker for å bestille sammen med barnet ditt. Finn deretter riktig event og dato (14/10-2018) hos Ticketmaster.no (med koden låser du opp eventet «Barnas Hestefest») og velg ønsket antall seter. Bruk tilsendte kode for å utløse 100% rabatt på barnebilletten når du sjekker ut. 1 kode = 1 billett.

For ikke å glemme at de første 100 som kommer får en flott goodiebag fra Kingsland som de kan hente på den store standen vår!

Jeg håper du har lyst til å ta med deg barna og delta på denne store festen (og det hadde jo ikke vært så dumt om vi hadde fylt tribunene til World Cupen heller? Snakk om stemning vi skulle klart å lage da!

BLI MED? Send meg en mail på mk@kingsland.no med barnet ditt sitt navn og alder, så sender jeg deg en kode så du kan gå rett inn og innløse billettene!

Jeg skrev en gang et innlegg om det å bli bitt av denne hestebasillen, les den gjerne igjen HER for inspirasjon og overtalelse! Vi trenger flere hestegutter og jenter her i Norge!!

 

PÅ BILFERIE MED HUND

Jeg var på besøk hos en venninne i forrige uke, og hadde med Minnie. Da hun satt med hodet i fanget mitt og mens jeg koste med øret hennes, sa Stine:

– «Du er virkelig glad for å ha dyr i livet ditt igjen eller!?»

Idet hun sa det var det et mikrosekund fra at jeg brøt ut i krampegråt (Gjorde ikke det, litt kontroll på meg selv har jeg fortsatt!). Følelsene tok helt overhånd, for i det øyeblikket gikk det opp for meg hvor mye jeg har savnet daglig kontakt med dyr. Og når man egentlig liker dyr mer enn de fleste mennesker, så føltes det plutselig altfor lenge siden.

Helt siden jeg gav opp hest, så har det faktisk vært et voldsomt savn. Og nå hvor jeg er alene, så er det utrolig hvor ensomt det av og til kan føles i de ukene barna ikke er hos meg (tanker rundt dette senere!) Da er det mye selskap i en hund!

Minnie dekker behovet for selskap, og vel så det. Hun er litt som meg; fjollete, vimsete og utrolig snill og enkel å ha med å gjøre. (Hehe, tenker du!) Jeg ler mye av henne, og selv om hundene kanskje ikke har den evnen som vi vil pålegge de å ha, med å merke om vi er triste eller deppa, så muntrer hun meg ihvertfall opp med alle sine påfunn!

Det var ikke dette det skulle handle om nå, men heller det å ta med hunden på reise!

Jeg sitter i skrivende stund på Lanternen, Hamresanden utenfor Kristiansand. Har vært på Vest- og Sørlandstur med Kingslands Sommerkolleksjon for 2019 (det er bare å glede seg igjen!!) og tenkte bare å tipse litt om hvordan det er å ha med hund på biltur. Så hvis du vurderer en bilferie i løpet av sommeren, så ta hunden med!

Det er faktisk utrolig mange hoteller som aksepterer kjæledyr etterhvert, og de var ikke vanskelig finne på nett heller.

Vi har vært på rundtur Bergen-Haugesund-Stavanger-Kristiansand og der var det like hyggelig alle steder å komme inn med sin firbente. De har som regel egne rom, og det er jo greit nok. Men like fine og rene og pene som alle andre rom kan jeg forestille meg!

Jeg kan anbefale alle stedene, i Bergen var vi på Magic Hotell Solheimsviken (litt suspekt område, men bortsett fra det, veldig fint!!), i Stavanger var vi på Kronen Gaard Hotell (som faktisk ligger i Sandnes, ca. 15 minutter fra Stavanger) og i Lyngdal sov vi en kjempefin og stor leilighet på det veldig flotte hotellet Rosfjord Standhotell. (Lite tips der også, fantastisk sted hvis du reiser med barn – dere får tilgang til Sørlandsbadet også!)

Hver dag har vi enten løpt en tur sammen, lekt med hunder og mennesker i stallene vi har besøkt eller de ansatte i butikkene. Og sovet god, sammen! Minnie har stort sett fått være aktiv mer enn en alminnelig hverdag. Alt i alt har denne rundturen vært bedre for meg også, som ellers sitter så mye i bilen at rumpa mi jo er flatere enn de fleste …

Om noen timer inntar vi bestevenninne Marianns nye hus, hvor vi skal leke med Matheo og så slenge beina på bordet og innta et stort glass vin og skravle før jeg setter turen hjemover i morgen tidlig.

Så, før du ser etter kennel eller familie å sette hunden bort til i sommer, hva med å se etter hundevennlige hoteller istedenfor?

Ps. Er du forbi Hamresanden en dag, kjør innom Lanternen og spis en Chilisandwich med reker. Magisk! Kro-mat er faktisk veldig godt!

SKYGGEN MIN!
Det blir nok med drømmen om afterski 😉
 

TAKK FOR ALT KJÆRE CLEO

Mandag fikk jeg den tøffeste og mest grusomme beskjeden jeg har fått på så lenge jeg kan huske.

«Cleo har vært utsatt for den mest uheldige ulykken. Dyrlegen har avlivet henne.»

I ridehallen på Stall Bergan. I longen. Stille og rolig. Ett feiltrinn og kronbenet ble brutt rett av. En time etterpå, i en fjern tilstand, hører jeg ordene «…det var et valg jeg tok basert på hestens ve og vel. Dyrevelferd. Hun skulle ikke lide. Røntgen er foretatt. I andre tilfeller kunne man skrudd med bolter… Helt umulig i dette tilfellet… Det var ikke noe å gjøre»

Hvordan er det mulig… Det er så forbanna urettferdig.

For en uke siden fikk jeg videoer av Sara og Cleo som debuterte i 125 og hadde som mål å ri 130 før sommeren. De var så flinke sammen. Cleo har ikke vært så fin på flere år. Jeg postet på Instagram og skrøt av de to og gledet meg til å se de på stevnebanene. Tenkte på at jeg seriøst skulle få et føll eller to til. Den hesten er og vil alltid være, for god til å være sann.

Kjære Cleo…

Du kom til meg som bare en helt rå hest. Fem år, og bare tilridd som 3 åring. Oscar og Victor red deg til i Danmark, fordi avleren proklamerte til meg: «Denne hesten er som skapt for deg Madeleine. Jeg tar den opp til deg fra Tyskland, de rir den en måned og så skal du bare se…»

Jeg var så nervøs. Alle sto og så på. Du hoppet 50 cm som om det var en okser på 160 og jeg fløy av som en filledukke. Treneren min slo meg etterpå i hodet og sa jeg «var et fjols som ikke kunne ri, men den hesten skal du bare ha».

Siden den gang har du kastet hjertet ditt over på den andre siden for meg, i enhver situasjon. Ikke en eneste gang, så lenge jeg har hatt deg, har du stoppet. Du sto heller midt oppi hinderet, og du risikerte nesten et par ganger ditt eget liv, for å få meg på den andre siden. Jeg  var ikke klar for de større klassene, trodde jeg, men jommen om det eneste jeg gjorde galt var å ri feil. Jeg kunne alltid stole på deg.

(Det var den ene gangen du kastet meg av i vanngraven i Tørring. Det turte du rett og slett ikke. Men du løp ikke vekk, du dro meg opp og aldri har jeg sett en hest være så klengete etterpå. Du hadde så dårlig samvittighet og du ville helst klatre opp i lommen min. Gikk etter meg og pustet og prustet meg på kinnet. Det gikk ikke å være sint på deg. Du gjorde aldri noe galt…)

Men sint kunne du jo bli på meg. Da hoppet du opp i luften, levade-style som en ridehest i den spanske rideskolen. Det var fordi det var for hardt eller du ikke følte du var sterk nok. Jeg lærte meg å gå på kompromiss, fordi dagen etter viste du meg at du hadde du lært.

Du var ikke redd for noe som helst. Bortsett fra kuer. Og klippemaskinen -etter at jeg, og jeg beklager av hele mitt hjerte, klippet deg i bringen så du begynte å blø. Du fikk sikkert vondt, men du sto nå der og så på meg, og lurte på hva du hadde gjort galt.

Balou og du ble verdens beste venner, helt avhengige av hverandre. Sikkert en bjørnetjeneste jeg gjorde meg selv, men dere to var som to gamle damer. Uadskillelige. Dere fikk gå sammen og gjøre alt sammen. Balou sov i paddocken, du holdt utkikk. Du gikk ikke på hengeren før Balou var på. Når Balou ikke gadd å passet føllet sitt, så tok du over.

Du passet på alle. Du tok på deg rollen i enhver stall som alles vokter. Ingen gikk ut eller inn uten at du holdt telling. Hvis ikke ting var som de pleide, ble du stresset.

Når barna var i stallen sto du som en statue. Hvis jeg sto der pisket du gjerne vekk fluene med halen. Hvis barna var der, rikket du deg ikke en centimeter. De klatret på deg og krøp både under og over deg. Jeg tvilte ikke et sekund på deg, da jeg slang Vida opp og slapp dere løs. Du travet frem i den mest gyngende trav og la hodet pent til bittet og gjorde det så lett som mulig.

Når Noah spraket deg frem som femåring og ropte «FORTERE», stoppet du bare opp. Det fikk være grenser for iver på disse små.

Clear Skye var navnet jeg gav deg, du hadde bare et nummer når du kom fra Tyskland. Det minte meg om din far, Clearway. Som også er far til mange kjente hester som går i toppsporten.

Jeg tenkte på at himmelen ble så klar og fin for meg fra den dagen du kom inn i livet mitt. Så du kledde det navnet. Og du har lært meg alt jeg kan på en hesterygg. Det å stole på meg selv, å se på livet fra andre perspektiver og å ikke være redd for å kaste meg ut i nye ting.

Selv når du ikke kunne noe som helst, lot du meg lære deg og deretter lære alle andre.

Jeg har utdannet deg helt selv, og tar det til meg som et stort kompliment når anerkjente trenere og ryttere sier du har vært den perfekte læremester. Fordi du kunne alt.

Du fikk baby-Calle, Clear The Way, i Danmark for snart tre år siden. Du fikset alt selv på beitet om natten. Plutselig sto han jo bare der. Verdens vakreste lille hingst. Og som snytt ut av nesa på deg. En tøysete fyr, med mot og bein i nesa. Idag står han på Katrinelund i Danmark, og blir av Ib Kirk betegnet som den snilleste unghesten han noensinne har hatt på stall. Alt de gjør med deg, er som med din mor. Det er som om du har fått beskjeden fra Cleo om at vi «mennesker er faktisk ikke så dumme, så vær nå grei og gjør som de sier».

Hoppe kan du også, det ser vi alle sammen.

Det er en mager trøst, men det er noe som lever videre og det har jeg nå, mer enn noensinne tenkt til å holde fast i. Han skal få en skikkelig utdannelse.

Jeg kommer aldri til å glemme deg Cleo. Du forsvant fra meg altfor tidlig, og på den mest urettferdige måten. Vi skulle bli gamle sammen. Du skulle få leve et langt liv, du har ikke fortjent noe mindre. Nå håper jeg du har masse kule kompiser å leke med som du kan passe på. Jeg håper du spiser epler fra trærne og kanskje har en venn som passer på deg så du kan slappe av i solen. Hvis det finnes mennesker der du er, så håper jeg du har en som elsker deg like høyt som alle vi her nede på jorden gjorde.

Himmelen har fått en ny stjerne. Og hun skinner sterkest av dem alle… Takk Cleo, for alt du gav meg og alles liv du beriket.

Til deg kjære leser. Husk nå, å ta vare på alle stundene du har med din kjæreste venn. Du vet faktisk aldri når du bare vil ha minnene å lene deg på og ikke lenger en trofast, bløt mule eller en god man å holde seg fast i.


 

JEG BYTTET UT HEST MED HUND

Jeg fikk en melding på Instagram for noen dager siden; Har du sluttet helt å ri?

 Og så slo det meg. Ja. Det har jeg. I hvert fall ser det ikke ut som om jeg kommer til å ha noen»karriere» i salen på noen år fremover. Kanskje det blir en Oslo Horse Show Challenge på meg et tiår i fremtiden!

Nei, det har dessverre slått meg – ikke har jeg tid og ikke har jeg råd. Calle står fortsatt hos Ib på Katrinelund. Han skal snart inn og ordnes og vurderes til om det kan være noe hingste emne. Det tror jeg ikke han blir, så da blir det klipp-klipp og så inn igjen for tilridning til våren! Spennende å se uansett, fin blir han, det garanterer jeg! Men så skal han nok selges etterhvert… Regner jeg med.

Balou er til salg fortsatt, vanskelig å finne den rette for henne. Litt mer oppdatering rundt henne kommer! Hun skal ihvertfall på nye eventyr om ikke lenge forhåpentlig. Og Cleo er fortsatt i gode hender hos Izabell i Sandefjord. Jeg savner de alle sammen hver dag…

Og jeg? Jeg har endelig fått meg hund! De som har fulgt med på Instagram, ser det er mye av et spesielt sort vesen. Nemlig fine, fine Minnie. Snakk om å falle HELT pladask! Hun er som en firbent utgave av meg selv; morsom så klart, alltid i godt humør, litt lat og selvsagt veldig klok! Fjollete og ikke minst veldig kosete er hun også. Hun raper og snorker og grynter mer enn en liten gris. Hun legger ut på lange løpeturer med stor entusiasme og barna elsker henne og vice versa. Hun er ikke blitt helt min ennå, ettersom hun fortsatt eies av oppdretteren. Men jeg skal ha henne på fôr, og så blir hun forhåpentligvis min egen til slutt!

Nå har vi begynt på «På Plass Hundeskole» i Asker av alle ting også. Kjempe artig! Målet må bli å utdanne en fin hund, og kanskje drive med det som en hobby etterhvert. Det er ikke det samme som å dra på seg ridestøvlene og tre på seg hjelmen, men givende er det, nå som hestene ikke er en del av dagligdagen lenger.

Jeg savner hestene mine og jeg savner hestelivet… Hvordan kan jeg ikke det liksom! Jeg utelukker ikke at jeg en vakker dag finner meg selv tilbake i salen, men foreløpig får jeg masse hest, ridesport og inspirasjon igjennom jobben min. Og så jeg gleder meg IHJEL til Kingsland Oslo Horse Show i oktober!

Da skal jeg rundt å spane etter fine hestefolk i Kingsland outfits- hvis vi sees, så håper jeg at jeg kan lure til meg noen bilder av dere! 

Jeg driver fortsatt å tenker på hvordan jeg skal legge om denne bloggen da, kan ikke lenger late som om dette skal være noen stor hesteblogg. Men inspirasjonen kryper tilbake sakte men sikkert hele tiden om å skrive igjen.

Det skjer masse på alle kanter for tiden, så mye å tenke på og skrive om. En status oppdatering på ♥︎-fronten for eksempel!! Det er deilig å være forelska, og jeg kunne ikke hatt det bedre. Smilet går nesten rundt hele hodet om dagen!! Spennede ting som skjer på jobb også! Og så har det blitt litt skader som satte løpingen på et foreløpig hold (selv om jeg fullførte Xtreme Eidfjord for et par uker siden!! 24,9 kilometer over Hardangervidda du, SLÅ DEN!!)… Så ja, heng med!!

Fortsatt god helg!!

Ellen, Ilona og meg før vi løp Xtreme Eidfjord Maraton!
 

VALGET ER TATT…

Balou skal selges… De ordene hadde jeg aldri, ALDRI, trodd skulle komme fra min munn. Hadde du spurt meg for to år siden hadde jeg ledd skikkelig høyt! Men, aldri si aldri gitt…

Det er nok mange som har klødd seg i hodet og undret seg over hvorfor jeg har valgt å beholde så lenge som jeg har gjort når jeg egentlig ikke selv har hatt tid eller økonomi til det. Det er fordi jeg er for sentimental, fordi jeg elsker virkelig Balou. Hun har vært det meste krevende, levende vesenet jeg har hatt med å gjøre fordi hun har satt min tålmodighet på prøve, utfordret min selvtillit og ikke minst har det vært til tider tungt å eie en så dyktig hest som ikke blir brukt til sin fulle kapasitet. Men hun er en venn, og hun har også fått fram de beste sidene i meg. Stahet, humør, selvkontroll, stå-på vilje og ekte glede over mestring.

Nå har hun stått en lang stund hos Pia, Fanny og lillesøster Selma som alle sammen har knyttet seg til henne og høstet sløyfer. Fanny har gjort en formidabel jobb, og rir henne slik Balou fortjener å bli ridd. Med selvtillit, mot, overskudd og rutine. Akkurat som Balou trenger. En å stole på.

Nå har dagen kommet, og jeg er sikker på at dette er riktig selv om det river i hjertet mitt. Jeg er selvsagt glad for at jeg får velge eier, hun fortjener kun det beste og jeg vet hva hun trenger… Er det kanskje deg som er Balous nye makker? Eller kjenner du noen? Så DEL GJERNE

Annonsen finner du HER

 

HVA ER DET DU LØPER FRA?

Som barn løp jeg hele tiden. Helt fra jeg så vidt hadde lært meg å gå. Jeg løp til naboen, til skolen, til trening, til butikken. Spiller ingen rolle hvor jeg skulle, det gikk i full fart-løpefart. «Ro deg ned og gå!» fikk jeg beskjed om, men det var ikke mulig å stoppe meg. Etterhvert som jeg rundet syv, gikk det fra hurtig trav, til galopp- en gang hestejente, alltid hestejente.

Som ungdom løp jeg trøbbel i møte. Jeg var nok i overkant utagerende, ikke noe kriminelt skal sies, men jeg gjorde for det meste som det passet meg. Jeg hørte helst ikke på de voksne heller. Selv om jeg har fått en alvorlig samtale med sjølveste politisjefen midt i tenåringstiden. Ikke at han var veldig sinna på meg, det var heller en vennlig/streng måte å be meg revurdere løypa jeg var på. Og det gjorde jeg.

Som voksen har jeg også løpt mye. Men gjerne helst fra problemer og bekymringer. Ikke i ordets rette forstand, mer metaforisk. Jeg har ikke kommet særlig langt med det, som de fleste vet- alt tar deg igjen før eller senere. Så hvis det skal hjelpe med løping, må man heller løpe noen runder med seg selv og skifte tankespor. Det har jeg også klart, med varierende hell. Sånn er livet, det er veldig kjedelig å løpe på en sti som går rett frem!

Nå har jeg begynt å løpe på en helt annen måte. Altså, nå løper jeg faktisk. På beina. Fysisk. Med fart på og vind i håret! Og jeg hadde aldri trodd at så mange problemer kunne løses ved å løpe! Spiller ingen rolle om man løper kjempesakte eller sinnsykt fort, man blir veldig klar i hodet av det! Jeg har oppdaget at det er tre aktiviteter som gjør at det står stille. Når jeg rir, når jeg kjører brett og nå også når jeg løper. Og hjernen min gir meg stort sett aldri fred, så det er ganske deilig!

Det var for ett år siden at jeg begynte. Da løp/gikk jeg alt fra 2-4,5 kilometer. Det var bare så vidt jeg kom meg fremover og det føltes som evigheter kom og gikk. Men, hold deg fast- for en uke siden løp jeg min første halvmaraton distanse. 21,1 kilometer! UTEN STOPP!!! Og uten å DØ! Det er det mest intense og voldsomme jeg har gjort i hele mitt liv… (Kanskje etter å føde barn) Snakk om å presse seg til det ytterste av hva jeg trodde jeg kunne klare. Jeg hadde nok ikke klart å holde motivasjonen like høyt oppe hele veien uten selskap- «Er det gøy?!!» ble jeg spurt underveis, noe sarkastisk. «Ikke f**n!», tenkte jeg, men ikke om jeg skulle gi meg heller. Etter det hele var over fikk jeg en lykkerus som jeg ikke kan beskrive. Og ja, det er nesten så det høres ut som jeg juger. Men det er sant. Det var faktisk kjempegøy!

Jeg skal ikke akkurat påstå at det er noe kall jeg har fått. Men jeg skal i hvert fall ikke slutte nå! Og så må jeg jo se om jeg blir motivert til å teste formen i en konkurranse etterhvert. Vi får nå se!

Nå skal ikke dette bli «Maddis, en løpeblogg», men jeg holder på å legge om litt her. Faktum er jo at jeg nesten ikke holder på med hestene lenger. Ikke har jeg tid og ikke har jeg råd. Cleo og Balou er i full fart ut til nye ryttere, forhåpentlig veldig snart, og Calle går jo bare og spiser seg tjukk og stor i Danmark. Hest kommer alltid til å være en del av livet mitt, men skal jeg komme i gang med blogging igjen, blir jeg visst nødt til å dele litt av det andre spennende/ikke-spennende (det må dere avgjøre om det er!!!), som skjer i livet. Så får vi jo bare se hvordan det går. Håper nå du vil henge med meg videre uansett! Og fyr løs med spørsmål eller tanker eller idéer om du har, jeg kommer ikke til å slutte å høre på dere, bare fordi jeg løper fra dere. Hehe!

Fortsatt god kveld!

 

JEG VANT EN JAGUAR!!!!

Du trodde kanskje ikke det var mulig du heller, å vinne på sånne konkurranser? Men det er det altså, det kan jeg skrive under på!!

Jeg delte forøvrig innlegget med min store lykke på min private Facebookside, og har en følelse av at kanskje omkring 30 % av de som kommenterte og gratulerte meg, trodde jeg faktisk vant en Jaguar F-Pace til odel og eie! Jeg tror muligvis mine STORE, BRÅKETE BOKSTAVER om at jeg VANT, «overdøvde»selve teksten omkring detaljene. Men det gjorde jeg nå altså ikke, så da er det ihvertfall oppklart. Selv om realiteten er NESTEN like fet!

Jeg var nemlig med i Insignia sin sommerkonkurranse på Facebook, om å vinne en Jaguar F-Pace i en uke pluss 10.000 kroner til ferien! Jeg som ikke har vunnet noe sånt før i hele mitt liv, datt jo faktisk fysisk av stolen når jeg skjønte det! (Jeg lyver nå, jeg satt i bilen og datt ikke ut av stolen, OG BILEN STO PARKERT, men jeg begynte å gråte- og det er IKKE løgn!).

Jeg har sittet litt i samme predikament som i fjor; hva skal jeg gjøre med barna i sommerferien. Jeg har nemlig ikke sjans til de store utskeielsene (les: SYDEN!!)! Men det klager vi ikke over, og tenkte over hvordan vi kunne komme oss til Danmark for å besøke gamle venner. Og så kom Insignia og reddet hele ferien!

Så vi skal, i ordets definitivt rette forstand, CRUISE nedover Sverige og over til Danmark. Og vi skal på Lalandia og vi skal til Fårup Sommerland og vi skal til både Silkeborg og Aalborg og treffe de vi savner så ofte. Og sist men ikke minst, besøke Cash og Calle som koser seg på sommer gress på Katrinelund!

Ha en deilig dag i solen! ♥︎

Her er noen forholdsvis nye bilder fra hingsteflokken på Katrinelund

 

SKAL, SKAL IKKE?

En av mine største drømmer her i livet er å bo på en liten gård hvor jeg kan ha Cleo og Balou og kanskje ha noen unghester. Drive med litt avl som hobby og egentlig bare få muligheten til å drikke morgenkaffen mens jeg ser utover jordene hvor hestene går og gresser mens solen skinner i duggfrisk gress (poetisk??!). Altså, hvem er det som IKKE synes det høres ut som det mest fredelige og idylliske scenarioet noensinne??

Jeg skal jo ikke kjøpe det her, med mindre jeg vinner i Lotto selvsagt!! Og jeg trenger bare 3 millioner danske!! Det har jeg faktisk gitt opp, lenge før jeg i det hele tatt begynte å tippe. Men litt dagdrømming er lov! Og Danmark er jo også litt mitt favorittland etter Norge, ihvertfall når det kommer til å ha hest.

Tenker jeg hadde startet med å totalrenovere stallen, så fikset en skikkelig bunn i ridehall og utebane og til sist snekra sammen en god løsdrift. *drømmedrømme

God helg og håper dere får feiret en deilig St. Hans aften!

Link til hele annonsen HER